Tien Shan

Nar jeg sykler ut av Hargos, passerer jeg en gammel mann pa sykkel som har en sekk ris pa baggasjebrettet. Han har en rundt hvit hatt pa hodet, og det lenge hvite hakeskjegget hans blafrer i vinden nar han ler av meg. Langs veien sitter menn pa huk og venter pa bussen. Det later til at de finner det mer behagelig a sitte slik enn a sta - selv ville jeg knapt komme meg pa beina igjen nar bussen kommer etter et kvarter pa huk. Veien bringer meg liksom ikke helt ut av Hargos, det er sammenhengende landsby langs hele veien. Bilene tuter, men det er ikke lenger for a uttrykke begeistring. Alle tuter nar de skal foreta en forbikjoring, og det blir irriterende mye tuting. I utkanten av kartet over Kasakhstan ser jeg de forste fem hundre kilometrene av Kina, og jeg finner en vei som gar over et fjell med et stort vann pa, som den kasakhstanske lastebilsjaforen forklarte - fjellet Horogoro; en del av fjellkjeden Tian Shan. I et kryss spor jeg noen karer om hvilken vei jeg skal velge. De kan ikke lese de kyrilliske bokstavene pa kartet, og jeg prover a uttale navnene med forskjellig tonasjon pa vokalene. Pa sjette forsoket sier de alle "Ahhh, Koitol" - navnet pa byen jeg forsokte a uttale, og peker nordover mot et snodekt. Etterhvert som jeg klatrer oppover, kommer snoen pa fjellsidene stadig narmere veien og etterhvert ut pa veien. En lastebil har nettopp kjort i fjellveggen, selv om veien er bar akkurat der - kanskje det var bremsene som sviktet. Etter seks mils klatring ligger snoen dyp pa begge sider av veien og ma jeg gi meg for dagen - det begynner a bli mork. Jeg gar inn i et hus som ser ut som en veikro og blir mott av en ung mann. Jeg peker ned i gulvet og legger handflatene sammen og hodet pa skakke inntil henda. Han nikker. Jeg lofter lommelen min opp. Han vinker meg gjennom kjokkenet hvor en enorm gryte med ris stor pa ovnen, og inn til et rom med tre senger. Jeg gnir pekerfingeren mot tommelen, og han strekker fem fingre i varet. Deretter ti fingre. Jeg nikker uten at jeg helt skjonte hvor mye, og gir ham en stor seddel. Etterpa peker jeg pa munnen min, og han vinker meg inn pa kjokkenet igjen. Pa en benk ligger et stort stykke morkt kjott, og innen jeg rekker a ponske ut hvordan jeg skal mime "vegetarianer", har han hugget av en smakebit. Den smaker faktisk godt. Damen som driver stedet lurer pa om jeg ikke vil se pa TV, og finner en kanal som sender hardrock, men jeg er for sliten - a feste med kasakhstanske lastebilsjaforer er toffe greier. Sover i ti-tolv timer, kun avbrutt av en ku som skraper pa vinduet.

Dagen etter passerer jeg toppen. Dette ma vare passet som den tyske syklisten Marco som jeg traff pa Krim sa at ville sno igjen i lopet av oktober. Jeg kommer over, men Marco har vel sine ord i behold - han bommet nok bare med en uke. Jeg losner den ene skoen fra pedalen og sklir nedover holka pa to hjul og ett bein mens snoen blaser bakfra. Bra ikke toppen var hoyere, jeg er nok ute i seneste laget, men det er jo godt nok. Lenger nede blir veien bar igjen, og den er sa god at jeg slipper pa litt ekstra. Synes nesten lastebilene star stille idet jeg passerer dem i sytti kilometer i timen. Ikke bare for a vare gjerrig pa bremseklossene, men veien er skikkelig bra. Faktisk har jeg en firefelts motorvei nesten helt for meg selv. I en liten landsby ser jeg ei dame sta med noen gryter, og jeg sykler bort til henne og peker pa munnen min. Hun peker pa en vaskevannsfat og pa en stol inne. Der spor hun meg sikkert om hva jeg vil spise, men klarer ikke gjore rede for meg. Damen er allikevel ikke dummere enn at hun skjonner at denne mannen spiser hva som helst - og med unntak av et morkt stykke hestekjott pa den kasakhstanske steppen, sa har hun rett i det.

Jeg overnatter i en landsby som ikke star pa kartet mitt. Pa en restaurant kommer det samme sporsmalet, men denne gangen har jeg noen andre gjesters middag og peke pa. Jeg foler meg skikkelig dum som ikke klarer a si mer enn et par ord, og blir nesten folkesky - haper at ingen snakker til meg, sa jeg slipper a sta der som en idiot. Allikevel kommer det en kar i mork dress bort til bordet mitt. Det er liksom startskuddet, for da strommer alle i restauranten til. En mann pa krykker hinker det han er kar om for a hore hva denne fremmede har og berette. Men den fremmende kan ikke berette noe som helst. Ei dame gir meg en mobiltelefon, og en stemme spor meg "Where are you from?". Maten min star foran meg, og jeg kan styre min begeistring for a snakke i telefoner generelt, sa jeg sier at jeg ikke klarer a hore hva han sier og spiser heller middag under tjue personers pasyn. Tror et oyeblikk at jeg skal fa litt ros for at jeg klarer a fa i meg maten med pinner, men alle ler av hvordan jeg holder dem. Og hvorfor skulle de bli imponert; noen dager tidligere spiste jeg sammen med en mann og en liten gutt. Gutten vil forst ikke spise, men faren pekte pa meg, sa pa sykkelen min som sto utenfor, sa mot horisonten og sa pa gutten, hvorpa gutten tok pinnene og spiste sa det la melkesnerk over halve ansiktet hans. Nar et barn kan fa i seg melk med pinner, er det ingen som lar seg imponere av meg. Ei serveringsdame kommer styrtende til med en skje av porselen og et uttryk som ser ut som en unnskyldning. Etter maten kommer noen barn bort til meg, og jeg peker pa noen bilder av dyr i en bok, mens de sier hva dyrene heter pa kinesisk. Uansett om jeg peker pa giraff, elefant eller panda, sa kaller de dyrene noe helt ukjent. "Hello. My name is Li Li. If there is any problem, you can talk to me", sier ei ung jente som setter seg ved bordet mitt. Siden jeg har fatt bade mat og ol, har jeg ingen problemer, men tar gjerne en prat. "Ja, for onkelen min sier at jeg ma praktisere engelsken min". Mannen i den morke dressen er onkelen hennes, og det er han som driver restauranten. Li Li forklarer at det er faren hennes sin bursdag idag. "Hvor er faren din?". "Han sitter oppe i etasjen over og spiller spill med tre venner". "Kommer det mange gjester?". "Ja. Meg, og sosteren min ...". "Har du en soster? Kan man ha flere barn i Kina?". Li Li ma konsultere moren sin for hun svarer; det blir litt diskusjon frem og tilbake for Li Li svarer. "Nei, man kan ha to. Vil du vare med opp pa bursdagen?". Jeg takker nei; onsker ikke sitte der som en dust. Gar heller til en bokhandel og kjoper meg noen ordboker. Om jeg skal fortsette a vare i Kina, ma jeg lare meg noe kinesisk.

Denne nordlige delen av Silkeveien gar over jorder som er inndelt med hoye piletrar. Trarne ser ut som kinesiske soldater; bade fordi de star snorrett og fordi de har samme gronngule farge som uniformene. Over akrene renner det irrigasjonsbekker fra Tian Shan, men jeg kan bare skimte de snodekte fjelltoppene gjennom disen nar sola skinner pa dem. Jeg har na fatt tak i et kinesisk kart, sa na kan jeg folge veiskiltene, men ofte uten at jeg vet hva stedene jeg besoker heter. Jeg gir dem egne navn ettersom hvordan tegnene ser ut, slik at jeg kan kjenne dem igjen pa veiskiltene. "Hus med flaggstang pa hver side", "Boks med prikker i annet tegn" og "Tegn med eksplosjon pa venstresiden". Etter turen over fjellet foler jeg meg som et beinrangel med verkende lar, men i en landsby jeg tror folk sier heter Ulu, finner jeg en restaurant med god mat. I hele sommer - helt til Kasakhstan - savnet jeg pasta, men to uker med nudelsuppe har kurert det savnet. Det er en fin og relativt dyr restaurant; ikke helt min stil, men jeg ma ha mat. En mann ved et annet bord renser hoylydt halsen sin, og sender en spyttklyse i gulvet, sa stor at jeg horer nar den lander. Ingen lofter et oyebryn over det. Menyen er bare pa kinesisk, sa jeg peker bare vilkarlig pa noe halvdyrt noe, selv om jeg har mange middager ved Svartehavet friskt i minne, hvor jeg ogsa pekte pa noe dyrt i hap om at det skulle bety mye mat, men fikk servert kaviar og en bleik rokelaks pa hver sin kjeks. Folka ved nabobordet mapte, men jeg forsokte a smile tilbake og si "nam nam". Heldigvis slipper jeg det her; porsjonen er voksen. Na har jeg ogsa lart meg a si "ris" og "ol" uten at noen skjeve oyne blir enda smalere. Men nar olen kommer sammen med et melkeglass, kommer ei som er kledd i mork drakt som ser ut som hovmester og sender melkeglasset ut igjen. Kelnern kommer tilbake med et lite vinglass som jeg skal drikke ol av; restauranten har jo sjeldent sa fint besok. Nar jeg har fatt maten min, tar seks av kelnerne oppstilling ved glassdora - fire damer forst med foldede hender foran seg, og to menn med henda pa ryggen bak der. Selv om det ikke kommer noen, sa star de i en slik grunnoppstilling. De andre som serverer er opptatt med VIP-rommene. Nar de skal inn med mer mat eller drikke, er de ytterst forsiktige nar de apner dora, som om det kan sta en bankdirektor med lampeskjerm pa hodet og buksa pa knarne. "Toalett?", spor jeg og prover a se ut som Kasakhstans president. En kelner folger meg dit, og blir staende ved siden av meg pa pissoiret. Det kan ikke vare for a passe pa at jeg vasker henda, for ved vasken star en annen mann. Sa mens jeg vasker henda, krabber han under vasken for a borste vekk noe usynlig stov pa de nye skoene mine - konsulskoene matte jeg kassere, men det er vel sma sjanser for a mote en hoyfjellskonsul heromkring. Mens jeg spiste, la jeg merke til at mange mennesker gikk opp trappa til et lokale over restauranten, og jeg folger etter. Jeg apner en dor, gar inn, lukker dora, snur meg og ser ett hundre damer se pa meg. For ikke a bli staende som en dust i dora til alles beskuelse, fortsetter jeg gjennom lokalet og inn i rommet innenfor, i hap om a se en bar. Jeg havner pa kjokkenet. Ei dame spor meg sikker om hva jeg vil, men svaret mitt forstar hun ikke. Igjen far jeg en telefon i handen. "Hello. My name is Amena. I am an English teacher", kommer det fra telefonen. Jeg unnskylder meg og forklarer at jeg trodde dette var en bar og ikke en privat fest, men Amena sier at jeg ma bare bli sittende der, sa kommer hun om et kvarter. I et kvarter sitter jeg og betrakter denne restauranten. Den drives av ouroguer, og er motstykket til den kinesiske restauranten i etasjen under. Noen jenter subber ut i lokalet med serveringsfat. Ved ett bord klager de over at de ikke far mat, mens ett annet har fatt dobbel rasjon. En mann som ser ut som han aldre har servert for, soler saus utover genseren sin uten at han legger merke til det selv; han ser ut som han heller tenker pa hvordan han skal skru sammen girboksen pa traktoren sin. Etterhvert kommer Amena og datteren hennes. "Hvorfor er det bare damer her?", spor jeg. "Dette er en fest for en femaring som nettopp har blitt omskaret", sier hun som om det forklarer saken. Og nar jeg tenker meg om, sa det gjor kanskje det. Hun viser meg skjerfet sitt. "Se! Dette er et tradisjonelt ourogu monster med gulltrader!". Alle damene barer skjerfene hengende rundt nakken. "Her i landsbyen er han-kineserne i mindretall. Vi i provinsen Jing Xian er ni millioner ouroruer her". Sa begynner et tomannsband a spille noe arabisk musikk, og damene er overraskende raske med a komme seg ut pa dansegulvet for a lofte hendene i varet og vrikke pa handleddene. Jeg takker for meg; redd for a bli dratt opp. "Vil du bli med pa skolen hvor jeg jobber i morgen?", sier Amena. Hadde egentlig tenkt a sykle videre i morgen, men har lyst til a prove meg som vikar.

En av kelnerne pa restauranten i forste etasje pekte til hoyre og stakk tre fingre i lufta nar jeg forsokte a sporre etter et utested. Litt lenger til hoyre horer jeg musikk fra tredje etasje pa en bygning, og gar opp dit. To menn i hvit skjorte og gul vest apner dobbeltdora nar de ser meg komme, og innenfor der star ytterligere fire menn i gule vester og bukker dypt nar jeg gar min canossagang mellom dem. "Eh ... Is this a bar? With music?". Jeg vet ikke hva det heter pa kinesisk, men forsoker meg med ordet "karaoke". En av de gule vestene bukker igjen, og vinker meg gjennom en gang mens ytterligere tre av vestene folger etter meg. Ei vaskedame setter fra seg moppen nar hun ser meg, og bukker mens hun ser pa meg og sier noe som jeg tipper er "Det er en stor are at De avlegger oss et besok!". Det er mange dorer nedover gangen, og utenfor noen av dem star enda flere menn med gule vester og en oretelefoner pa det ene oret, mens det lyder hoy musikk bak den lukkede dorer. "Inn her!", sier mannen jeg folger etter inn pa et lite rom. "Sett deg!". Han peker pa en skinnsofa. Foran meg er et bord og bak der igjen en stor TV. Ved siden av er en maskin jeg antar er en karaokemaskin. "Hva er dette?", sier jeg og ser forvirret ut. "Ah" sier mannen og smiler lurt mens han skriver "60$" pa en lapp. Seksti dollar! Ingenting koster seksti dollar i Kina, og jeg begynner a fa en mistanke om hva dette er. Uansett gidder jeg ikke a sitte i et rom og synge karaoke, enten det er alene eller ei. "Jeg ser etter en bar. Ol!". "Ah, ol!", sier mannen, og han, jeg og de tre andre toger ned gangen igjen. Vaskedamen bukker igjen. "Det var en stor are at De avla oss et besok" ser det ut som om hun sier. Ved inngangen er en butikk med stort utvalg i cognac og noen flasker ol. "Ol!", sier mannen. "Nei, bar! Mange mennesker!", sier jeg uten at noen forstar hva jeg skal med det. Jeg takker for omvisningen og gar ut. Mon tro hva de gule vestene trodde om meg.

Ute pa gata treffer jeg to jenter, og spor dem. "Discotek? Danse? Hvor?". De peker pa en oppgang nede i gata, og jeg gar dit. Der er det bar, ol og mange mennesker. I lopet av andre olen tar en ung mann mot til seg og slar seg ned ved bordet mitt. Straks folger det tre andre etter. De snakker kinesisk uansett hvor mye jeg prover a rope igjennom musikken at jeg ikke forstar ett kvidder. Jeg rusler mot et bord hvor det sitter noen jenter, men hele gjengen folger etter. Haplost. Jeg snur, og over dansegulvet begynner alle a danse tett inntil meg. Sa stikker jeg pa do, men en av gutta blir med for at jeg ikke skal gjore meg bort. I all vennlighet, men for overvennlig. Jeg gar hjem og legger meg.

Neste dag ringer ikke Amena klokka ni som hun sa hun skulle gjore, men mitt norske nummer kan vare vanskelig a fa kontakt med, sa jeg ringer henne. "Hei! Det er Paul, vi mottes igar...". "Ja, ja! Jeg husker det". "Passer det at jeg blir med til engelsktimen idag, eller er du for opptatt idag?". "Nei, nei! Ikke for opptatt! Jeg kommer og henter deg pa hotellet klokka ti!". Ingen kommer klokka ti, men en narmere klokka elleve ringer romtelefonen. Det er Amena. "Jeg far ikke ringt til telefonen din - du har et utenlandsk nummer!". "Er du sikker pa at det passer at jeg blir med pa skolen din idag?". "Ja, ja! Men jeg ringer deg tilbake klokka elleve". Ingen ringer klokka elleve, og jeg tipper at "Jeg ringer deg" er en lokal mate a si "Hade" pa, og sykler ut av byen.

I Chang Ji tar jeg med meg bade den kjukke ordboka "engelsk- kinesisk" og den noe tynnere "kinesisk-engelsk" pa restauranten, enda jeg har lite bruk for noen av dem. Den forste beskriver nok hvordan jeg skal si ordene, men jeg far ikke helt dreisen pa uttalen, sa jeg ma vanligvis peke pa ordet for noen forstar noe. Og for a sla opp i den kinesiske ordboka ma jeg jo enten kunne det kinesiske alfabetet - hvis de i det hele tatt har noe slikt - eller bla meg igjennom flere tusen tegn. Egentlig er notatblokka mi best, den hvor jeg noterer hvordan jeg oppfatter at folk uttaler ting; rent bortsett fra at jeg aldri er helt sikker pa hvilke ting de uttaler. Men pa restauranten tiltrekker bokene seg mye oppmerksomhet; det virker som det skrevne ord - eller tegn - vekker stor respekt og fascinasjon. Ryktet sprer seg gjennom restauranten, og snart kommer tre jenter ut fra en VIP-innhegning bak noen busker og setter seg rundt bordet mitt. "We study English at the univercity!", sier ei ourugu. "Men vi har sjelden mulighet til a praktisere. Du er velkommen til a bli med oss tilbake til skolen!". Jeg har enda ikke spist, og husker hvordan forrige invitasjon til en engelsktime endte, sa jeg takker nei. Jentene gar tilbake til skolen, men det fortsetter a komme folk bort til bordet mitt for a bla litt i bokene. Ei serveringsdame blir sa engasjert at hun blir stande ved siden av bordet mens jeg sitter og kloner med pinnene. Na og da peker hun pa et nytt ord som hun har funnet. "Sing" peker hun pa. "Ah nei, jeg kan ikke synge!", sier jeg, redd for a matte synge karaoke pa kinesisk. Hun peker pa seg selv. Og sa begynner hun a synge lavmalt. "Show me that you love me...". Pussig hvordan folk som ikke kan snakke engelsk, kan synge spraket sa bra som noen. Kinesere har kanskje en spesiell evne til a hore hvordan uttalen skal vare.

Neste morgen sykler jeg innom et sykkelverksted som jeg la merke til pa garsdagens byvandring. Klok av feilkjop velger jeg a ta med hele sykkelen til verkstedet for a fa kjopt nytt fordekk. Mannen i sykkelbua drar frem det ene dekket etter det andre, uten a finne noen som ser ut til a ha samme dimensjon. Det samler seg etterhvert endel skuelystne rundt den fortvilte sykkelreparatoren. "Kan han ikke bytte dekk pa en sykkel engang?" sier de kanskje. Men mannen vet rad; etter en ringerunde sier han at nytt dekk er underveis. Jeg er litt skeptisk til hvor lang tid det tar, og sier at jeg stikker innom en internettcafe nede i gata sa lenge. Ei dame folger etter meg, og inne pa cafeen stopper hun meg og vinker meg ut igjen. Hun snakker ikke engelsk, men jeg la merke til henne blandt tilskuerene utenfor sykkelverkstedet. Hun virket litt mer interessert enn de andre, og tok ogsa bilder med et avansert kamera. Idet jeg folger etter henne inn i en stor bygning med bilde av en avis i resepsjonen, forstar jeg at hun er journalist. Oppe i den apne redaksjonen ber hun meg sette meg ved pc'en hennes, hvor jeg prover a laste opp bilder fra kameraet uten a lykkes. I mellomtiden tar hun noen telefoner, og ikke lenge etterpa dukker det en hoy gammel mann opp. "I am an English teacher. May I ask you some questions?". Hvor mange engelsklarere er det i Kina, mon tro? Han forklarer at han ikke jobber for avisen, men ble tilkalt av MaYu, som damen heter. MaYu spor de vanlige sporsmalene, engelsklareren oversetter, ei dame serverer meg te mens resten av redaksjonen i avisen Chang Ji Ri Bao henger over skillet mellom pultene. Jeg far ogsa inn noen sporsmal. "Hvorfor er det alltid disig her?". "Det er stov i luften. Dette er den torre sesongen". "Hvordan er veien videre sorostover?". "Et stykke pa hundre og femti kilometer er darlig og uten butikker. Du ma bunkre opp nok mat til a klare deg. Men kom deg avgarde, vinteren kommer snart". Det foles som den er her allerede; her i dette ekstreme innlandsklimaet er det over tjue graders forskjell mellom dag og natt. MaYu gir meg sa en liten omvisning i redaksjonen. Jeg stusser litt over a se dorer med skiltene "Disiplinary Director" og "Party Officer" i en avisredasjon, men dette lander er jo fortsatt kommunistisk. Sa folger MaYu meg tilbake til sykkelbua, hvor et nytt kinesisk dekk har ankommet. Reparatoren strammer ogsa begge bremsene mine; han strammer dem nede ved bremseklossene og ikke ved styret som jeg pleier, og de blir sa bra at na kan jeg enkelt stupe over styret ved neste brabrems. MaYu kjoper et hefte om regionen og et bykart over provinshovedstaden Urumqi som takk for at jeg stillte opp. Jeg sykler til Urumqi.